Fantastisk ny vaskemaskin

Noe bare MÅ fungere…

Vaskemaskiner for eksempel. Når de ikke fungerer sender det ut sjokkbølger i hjemmet. Hva – hva gjør vi nå? Vasken stabler seg i hauger. I klesskapet er det ekko. Men det er egentlig ikke det verste. Det verste er usikkerheten. Hva gjør vi nå? Ringe, klage, krangle… For ikke å snakke om all tiden det tar! Og frustrasjonen; produkter som bare er 3 år gamle skal ikke gå i stykker! – Vi ringer supportavdelingen.

Egentlig har vi vært fryktelig fornøyd. Klærne har blitt rene, skikkelig rene, velduftende rene – selv uten parfyme. Og veldig tørre, nesten helt tørre, kun med hjelp av sentrifugen. Men – altså – den går i stykker, med ganske jevne mellomrom. 3 ganger i løpet av 3 år, Den første gangen kun 3 dager før garantitiden gikk ut – veldig sympatisk!

For to dager siden kræsjet den igjen! Altså, for tredje gang i løpet av 3 år. Jeg ringte support. Det er min oppgave må vite. Jeg hadde argumenter i fleng – og så er det søte Stine som svarer; «Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?»

Det er ingen spørsmål i verden som roer meg mer! Jeg forklarer og forklarer, plutselig bryter Stine inn: «Hva er det du ønsker; Vil du reklamere, og – ønsker du en gratis reparasjon, ny maskin eller pengene tilbake?» Ehh, hva??? – Jeg mistet nesten pusten av hennes velvillighet; «Ehh, pengene tilbake, takk?» sa jeg. «OK», sa Stine. «Jeg lager en reklamasjonssak så blir du kontaktet om 3–5 dager.»

At denne maskina ikke var noe å reparere hadde vi funnet ut allerede – at vi bare kunne kjøpe ny – uansett hva utfallet av klagesaken ville bli – skjønte vi nå.

Som tenkt så gjort. I løpet av 30 minutter hadde vi kjøpt ny maskin – man vet jo hva man har behov for! I løpet av 1 time var den levert på døren. Man forventer da effektivitet!

I kveld ønsket vi den velkommen og feiret med en kulørtvask på 40 grader og et glass rødvin.

En kveld i begynnelsen av mai kan være så mye forskjellig. Haglbyger, sommervarme, øsende regnvær, vakker solnedgang, hutrende kulde. I kveld var det en svensk kveld. Blått og gult.

BlåGul kveld

I redaksjonen hos CreaVita ble det i dag spørsmål etter et godt bilde av det vakre landskapet i Chianti. Umiddelbart tenkte jeg at – jo, det har jeg sikkert mange bilder av, det er bare å velge og vrake. Men så kom jeg til å tenke på at jeg stort sett har vært i Toscana om vinteren, og at mange av bildene viser det velkjente bølgende landskapet med nypløyde, gråbrune marker, bladløse trær og ellers nokså sparsommelig med farger.

Vinterpløyde åkrer i Toscana

Etter å ha bladd lenge og vel i fotoarkivet mitt fant jeg ett bilde som kanskje kunne brukes til oppgaven å vise et «typisk Chianti-landskap». Til tross for at det ble tatt 3. januar var det fine farger i det og et nydelig lys. Så vakkert kan det være i Chianti i januar:

Vinterlys i Chianti

Det er mer enn et år siden jeg sist var i Italia, og det må innrømmes at jeg gjerne skulle ha satt meg i bilen snart og kjørt sørover igjen. Det vil si, våren er det klart fineste tiden å være i Norge på, så akkurat nå vil jeg helst holde meg i Kanalveien og omegn – og lete etter glemte skatter i fotoarkivet.

Vår i Kanalveien

Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, men på en eller annen måte har jeg blitt «bergtatt» av Italia. Kanskje var det i 1997 da jeg så en TV-reportasje om Morten Krogvolds workshop i Toscana. Jeg husker at det gjorde et sterkt inntrykk på meg å oppleve bildene fra en busstur gjennom Chianti-landskapet med en italiensk opera som musikalsk følge. I 2004 fikk jeg anledning til å være deltager på en lignende workshop i middelalderbyen Pitigliano, sør i Toscana. Etter det har det bare vært Italia for meg.

Jeg har flere ganger forsøkt å resonnere meg fram til gode grunner til å være så «hekta» på Italia, men fornuften strekker ikke til. Jeg finner ikke forklaringer som stemmer med det jeg opplever. Derfor har jeg bestemt meg for å la min kjærlighet til Italia fortsette å være en hjertesak, slik det egentlig alltid har vært.

Italiensk lunsj

Forum Romanum

Pitigliano

Postmannen – "Il Postino" – snakker til meg på italiensk!

I mange år har jeg ønsket å lære italiensk på ordentlig. Litt kan jeg allerede. Nå vil jeg lære mer. Jeg vil lære alt! Helst skulle jeg vært i Italia og badet i italiensk, slik jeg gjorde da vi bodde “En vinter i Toscana“. Språket snek seg inn i alle kanaler – jeg hørte italiensk, jeg så italiensk, jeg tenkte italiensk, jeg spiste italiensk – innimellom drømte jeg til og med på italiensk.

Å lære italiensk hos grønnsakshandleren

Å snakke og forstå italiensk var nesten livsnødvendig – i hvert fall ble alt mye morsommere. Å kjøpe mat, bestille billetter, hilse på naboene, eller spørre om det jeg lurte på – alt ble bedre om jeg snakket italiensk. Selv om jeg ikke kunne så mye, åpnet det lille jeg sa veien for nye venner og bekjentskaper samt uendelig mange hyggelige og spennende opplevelser.

Viviano forklarer olivenoljens gang gjennom presseriet

Etter at vi kom hjem fra Italia, våren 2009, har italiensken ligget i dvale – som en godt gjemt skatt. Nå er jeg klar for neste runde – og her skal det bades i Italiensk! Huset fylles sakte men sikkert. Jeg leser kursbøker – følger on-line kurs hos BBC – ser og hører italienske filmer – hører på italiensk musikk – lager italiensk mat – veggene tapetseres med italienske ord og setninger. Hver millimeter og hvert øyeblikk fylles med italiensk.

Man leser italiensk i bok og på nett

Og så leser man og lytter enda mer

Til og med oppvasken går som en lek med "Vorrei un bicchiere di vino rosso"

Berlitz – en guide på reisen

Det eneste jeg mangler nå er kanskje en fiks italiensk drakt med et par matchende italienske sko – det ville sikkert ha hjulpet det òg.

Dagen i dag begynte på en ekkel måte. Datamaskinen min ville ikke starte!

Det vil si – den kjente lyden kom først, på helt normalt vis. Det ennå mer kjente eplet til Apple kom rett etterpå. Men så var det full stans. Den lille propellen som går rundt og rundt bare fortsatte med å gå rundt og rundt. Veldig lenge…

Til slutt måtte jeg innse at den interne harddisken på min datamaskin ikke var helt frisk. Jeg kjente noen stresshormoner fare lynraskt omkring i systemet mitt da jeg slo på en av backup-diskene som står på skrivebordet mitt. Nå får vi se om sikkerhetsdisken greier jobben sin, tenkte jeg forhåpningsfullt.

Harddisker

Øverst i denne stabelen er den mest brukte backup-disken. Den tar automatisk sikkerhetskopi av alt innhold på datamaskinen hver time hele dagen og lagrer gamle sikkerhetskopier så lenge det er plass. Genialt.

I midten ligger min eksterne harddisk. Den er et arkiv for eldre jobbfiler og bilder som jeg ikke har plass til på den interne harddisken.

Underst ligger den disken jeg slo på i dag morges. Hemmeligheten med den er at den er såkalt “bootable”, det vil si at man kan starte maskinen fra denne disken selv om den interne harddisken av en eller annen grunn ikke fungerer. Med andre ord burde den være midt i blinken for denne dagens utfordring.

Det må være noen av de største øyeblikk i livet når en slik harddisk faktisk virker! Jeg fikk startet maskinen, kjørte et verktøyprogram som kunne rydde opp i filstruktur og reparere tilgangsrettigheter, og etter et par omstarter var maskinen min frisk og i orden!

Jeg har opplevd lignende tre-fire ganger før, noe som har resultert i at vi etter hvert har trippel-sikret våre data (og vel så det). Hint: En god ekstra harddisk koster bare noen få hundrelapper.